For snart 20 år siden snek jeg meg ut på banen til Grenland Golfklubb sammen med en venninne, etter å ha tilbragt et par timer på rangen og korthullsbanen først. Ikke var jeg medlem, ikke hadde jeg betalt for runden, ikke hadde jeg noengang hatt balltalent og ikke var jeg skolert på noe som helst innenfor det ukjente men spennende fenomenet golf. Det eneste jeg visste var at det var veldig strenge  regler for hva man hadde lov til, og, ikke minst, hva som var forbudt.

Jeg husker fortsatt angsten som rev i meg da herr sherriff, som akkurat hadde vært bortom oss og slått av en prat, uten å gjennomskue meg, nå hadde kjørt golfbilen et stykke unna og sto og fulgte med på innspillet jeg skulle gjøre på hull 2. Det gikk jo som det måtte gå. Tre luftslag, deretter masse oppslått torv og en ball som ennå ikke hadde rørt seg. Utrolig nok vinket bare sherriffen og ønsket oss god tur videre. Skamfull som et barn tatt på fersken med hånden i godtebollen valgte jeg å avslutte golfrunden der og da.

Selv etter dette var lysten til å spille golf sterk, og det tok ikke lange tiden før jeg hadde gjennomført Grønt kort-kurset hos dyktige Ola Axelsson og meldt meg inn i klubben. Jeg var blitt golfer!

Nå bar det ut på banen ved enhver anledning. Og det neste sterke minnet var det som skulle definere meg alle år etterpå:
Som nevnt er jeg en mann uten balltalent, så selv om jeg hadde Grønt kort følte jeg på mange måter at jeg hadde fått det på nåde.
«Svingen» min var (og er) usedvanlig særpreget, og balltreffene var sjeldent gode. Men så var det dette ene slaget da, et par uker etter at jeg hadde begynt å spille.

Åstedet var hull 6. Par 3. 144 meter fra gul tee. Greenen ligger lavere, med trøbbel rundt på alle kanter.

Hull 6 på Jønnevald

Vanligvis var dette et hull jeg var fornøyd med hvis jeg hadde spilt en dobbelbogey der. Denne gangen traff jeg imidlertid ballen så silkemykt at jeg ikke engang følte balltreffet (jeg tror jeg brukte et 6-jern). Opplevelsen var sensasjonell, nesten guddommelig, og jeg visste instinktivt at golfballen kom til å lande der jeg ønsket. (Ambisjonsnivået var riktignok ikke høyere enn at ønsket var det noe vage «greenen».) Om jeg gikk av med par, triplebogey eller birdie har jeg ingen erindring om, men det er heller ikke poenget her. Jeg hadde slått et perfekt golfslag! Jeg, den egentlig udugelige ballbehandleren, hadde gjort alt riktig, fra køllevalg til sikting, og til slutt; selve svingen.
Jeg kunne spille golf!

Som sagt; denne opplevelsen påvirket golfspillet mitt for all fremtid. Fra det øyeblikket av var hvert eneste golfslag ikke lenger en kaotisk blanding av frykten for å bli sett og angsten for å gjøre noe feil. Det var plutselig blitt en søken etter å gjenskape det perfekte. Jeg visste jo jeg kunne!

Dere har vel allerede tenkt det: Golfrundene ble etter dette en tilsynelatende endeløs rekke av skuffelser, ispedd litt intens lykke en gang i blant. Faktum er jo at jeg fremdeles var en dårlig golfer, og opplevelsen på hull 6 var ikke annet enn et lykketreff.

Lite visste jeg da at det er akkurat dette golf egentlig handler om. At alle golfere stort sett slår (relativt sett) dårlige slag, med tilfeldige perfekte lykketreff innimellom. At selv de som lever av det egentlig går og «rydder opp» på hull etter hull, forhåpentligvis fire dager til ende. Forskjellen på de og meg og andre på mitt nivå er naturligvis måten de dårlige slagene utføres på. Der proffene feiler med en hook og blir liggende i skogen (med åpning frem til greenen) 300 meter lenger frem duffer jeg en shank rett ut i det j@#!!! vannet som egentlig er ment som et hinder på hullet før…

At alle slår dårlige slag var en erkjennelse jeg brukte mange år på å komme til. Det falt meg faktisk ikke engang inn. De neste 15 årene etter golfdebuten brukte jeg derfor mer og mer energi på å jakte på det perfekte. Og da snakker jeg ikke om i form av trening på de riktige tingene. Nei, jeg snakker om i svingøyeblikket. Jeg snakker om øyeblikket fra da nesen står over ballen, når 200 tanker går synkront igjennom hodet og alle muskler i kroppen spenner seg samtidig. Som selvfølgelig forblir spent helt til jeg er ferdig med gjennomsvingen. Med køllen klistret til utsiden av venstre skulder…

Men så: Etter et skulderbrudd for 3 år siden hadde jeg en a-ha-opplevelse, da det viste seg at den eneste måten jeg fysisk kunne svinge på var ved å roe ned tempoet og forkorte baksvingen. Plutselig raste jeg ned i hcp, og kom under 20 for første gang. (JA, det er pinlig å innrømme dette, men som nevnt innledningsvis: Jeg eier ikke balltalent!).

Da sesongen var over lå jeg på lave 15, og jeg var i ekstase. NÅ kunne jeg spille golf nå…!

Dette tvang meg selvfølgelig til å se annerledes på hvordan jeg utøvde sporten. På rangen handlet det herfra mer om å få ned tempoet og finne rytmen. Utfordringen var (og er fortsatt) imidlertid at så snart jeg klarte akkurat dette kom de gode balltreffene. Yr av glede fyltes så kroppen med adrenalin, og hakkingen kom selvsagt tilbake. Det er en vanskelig balansegang akkurat dette her.

Golfens store paradoks, som jeg altså har brukt en liten evighet på å innse, er dette med at jo hardere man prøver, jo mindre får man til. Det er som å forsøke å studere eye floaters! (Du vet de ruskene du har på øyet, som forsvinner ut av synsfeltet så snart du forsøker å se på de…)

En dame jeg kjenner bruker ca 10 kalorier på hver sving, fra hun går bort til ballen til hun har slått den. Det ser egentlig ikke ut som hun konsentrerer seg i det hele tatt. Ikke bruker hun lang tid heller. Men balltreffet er fantastisk nesten hver gang. Trikset hennes? Hun svinger køllen som hun skulle løftet et glass for å drikke. Bevegelsene går på refleks, ikke på bevisst tenking. Dét er litt av en nådegave å mestre! Og det er dessverre en nådegave jeg ikke selv er forunt…

Men altså: Jeg vet jeg kan slå perfekte golfslag, og i år, når sesongen endelig kommer i gang, da skal jeg nok en gang glemme hva golf egentlig handler om, og spille som en gud!

God golf alle sammen! 🙂

(Bildet (tatt av Gina Gisholt) er fra da jeg gikk min beste runde noensinne, og en liten stund trodde jeg kunne klare å gå under 80. Det gikk fort over igjen! -Men i år…)

---