Om å tro man er i sonen

22. februar 2017

Dette innlegget handler om motsetningene mellom de mentale tilstandene «å være i sonen«, og «å tro man er i sonen«. Forskjellen er dramatisk!
Advarsel: Her følger ingen mirakeloppskrift på hvordan komme seg i sonen, selv om egne erfaringer med oppgaven deles.

Årsaken til at disse tankene har dukket opp er følgende:

I 20 år har jeg hatt en helt ufattelig dårlig golfsving. Det eneste som er mer utrolig er at jeg faktisk spiller på et anstendig hcp med denne svingen. Men skal jeg bli bedre nå må jeg ta noen grep.

I desember besluttet jeg derfor å endre på svingen, en gang for alle. Jeg har siden tatt protimer, slått tusenvis av baller på rangen på Tjøme og på Fornebu Indoor Golf Center, og, ikke minst, filmet meg selv med mobilen for å kunne studere hva jeg gjør feil. Igjen og igjen.
Det er og har vært et tidkrevende prosjekt, og jeg er langt fra i mål, men jeg nærmer meg!

Jeg nevner dette så dere skjønner at jeg har hatt mye tid til å tenke på golfsvinger i det siste.

Jeg har nemlig bitt meg merke i noe gjennom vinterens mange golfslag, og det er hvor lett det er å forlede seg selv til å tro man er i sonen når man utfører svingbevegelsen. Dette igjen har bidratt til følgende refleksjon:

I det man gjennomfører en golfsving er man i en av tre forskjellige sinnstilstander (det finnes sikkert fler hvis man ønsker å nyansere ytterligere):

  • Den verste er den hvor du tenker posisjoner gjennom hele svingen. Denne er helt ubrukelig.
  • Den beste er naturligvis den du er i når du er i den såkalte sonen. Det er denne sinnstilstanden du alltid søker.
  • -Men mellom disse to ytterpunktene finnes det en tredje tilstand. Den er meget lumsk, fordi den forleder deg til å tro du er i sonen. Enda du virkelig ikke er det!

Uten å være noen ekspert på området er jeg overbevist om at man blir en bedre golfer hvis man er seg mer bevisst når man er i den lumske sonen. Derfor; la meg beskrive de tre tilstandene her:

Nivå 3: Posisjonsfokus

Dette nivået er egentlig ikke så relevant for det som er viktig i denne refleksjonen, men jeg tar det med allikevel:

Her er du gjerne like etter en protime, eller på rangen etter å ha slitt i lang tid. Alt handler om hvor en kropps- eller kølle-del er på forskjellige tidspunkt, helst i baksvingen.

Du er utrolig anspent, klamrer deg til golfkøllen, og er ekstremt stakkato i bevegelsene. Når du endelig har funnet posisjonen din på toppen av baksvingen utfører du den stiveste gjennomsvingen det er mulig å gjøre. Det verker i korsryggen, og balltreffet blir helt håpløst. (Er dette under en protime får du kanskje kred for bevegelsen, og beskjed om ikke å bry deg om hvordan du traff ballen.)

Det er på dette nivået man har lavest selvtillit, og minst tro på at man skal klare å noensinne prestere på golfbanen. Hvilket naturligvis er delvis berettiget, hvis du tror du skal spille golf med hva som ikke engang kan kalles en sving. Det ser jo mer ut som breakdance…

Heldigvis er dette en sinnstilstand det er enkelt å identifisere at man er i. Dessuten er det lett å forstå hvorfor man er i den. Dermed er det også enklere å forholde seg til den.

Selv om det finnes golfere (undertegnede inkludert) som må(tte) gå til drastiske skritt for å komme seg ut av den. Dette inkluderer gjerne å gi opp golf, men bare prøve en gang til, noen dager etter siste økt. For bare å oppdage at man svinger med de bevegelsene man har forsøkt å øve inn, uten å tenke på posisjonene. Hvilket bringer oss over på nivå 2:

Nivå 2: Den lumske: Du tror du er «i sonen»

Dette er hvor de fleste av oss befinner oss når vi spiller golf. Og dette nivået er en felle!

Det som er interessant her er at du gjør det meste riktig, du gjør bare litt for mye av alt! Resultatet er ofte tilfeldige balltreff, med påfølgende frustrasjon, og synkende selvtillit.

Dette nivået er et nivå du pussig nok er bevisst på at du er i, rent bortsett fra at du tror du er i en annen sinnstilstand enn det du faktisk er. Denne «feilkoblingen» er nok årsaken til at mange gjør det bra på treningsområdet, og svikter på banen. De tror de er i samme sinnstilstand begge steder.

Symptomene er at du har litt raskere rytme enn du tror, du beveger deg litt mer enn du bør, og du svinger litt hardere enn du trenger. Samt opplever hyppig forekommende dårlige (eller; ikke nødvendigvis dårlige, men de er jevnt over heller ikke bra) balltreff.
Du vil rett og slett litt for mye. Du vet du kan, og nå vil du gjøre det riktig. Du får det bare ikke helt til.

Dette til tross for at du fokuserer på alle de riktige tingene: Å holde løst i kølla, ha rolig baksving og komme innenfra og ut. Du fokuserer rett og slett på alt som kommer automatisk når du er i sonen. Og dette forleder deg altså til å tro du er i sonen. Er du med?

Igjen, uten å være ekspert på området, så våger jeg å påstå at det er den analytiske delen av hjernen din som utfører denne golfsvingen. Svingen din blir basert på en bevisst tankerekke hvor selve svingen er målet, heller enn en innøvd (noen vil også si instinktiv) bevegelse hvor målet er å få ballen til å lande ende et sted.

I den obligatoriske boken for alle som leser dette innlegget, Zen golf, mastering the mental game, kommer forfatteren med en meget bra analogi til golfsving og sinnstilstand:

Se for deg at du spiser et måltid med kniv og gaffel. Gjennom livet ditt har du ført gaffelen til munnen usannsynlig mange ganger. Hvor mange ganger har du bommet på munnen? Og vel så viktig: Hvor ofte tenker du på at du skal treffe munnen med gaffelen?

Svaret er selvsagt «sjeldent» på begge spørsmålene. Dessuten, poengterer forfatteren; skulle du plutselig begynne å konsentrere deg om å gjøre de riktige bevegelsene for å treffe munnen ville feilraten økt betraktelig.

Dette er forskjellen på å være i sonen (nivå 1) og å tro man er i sonen (nivå 2)!

Hvordan så identifisere at du er i nivå 2? Det er faktisk ikke så enkelt, men det finnes et par triks;

  • Hvis du, underveis, lurer på om du er i sonen er du det høyst sannsynlig ikke. Du er her. I «fellenivå» 2.
  • Er du fokusert, men lett lar deg forstyrre av ytre omstendigheter (vind, medspillere, biler eller lignende)? Du er i nivå 2. Du er definitivt ikke i sonen. Du fokuserer i tillegg trolig på feil ting.
  • Har du ikke en etablert svingrutine, eller følger du ikke din etablerte svingrutine? Du er neppe i sonen…
  • Kjenner du at rytmen er dårlig, eller at du bruker for mye krefter? Du er sannsynligvis i feil sone.

Hva er så denne «sonen» alle ønsker å være i?

Nivå 1: Du er i sonen

Dette nirvanaet av en golftilstand er et herlig sted å være. Vi har sannsynligvis alle vært der, og dere skjønner at det er vanskelig å beskrive tilstanden. Men punktene i forrige avsnitt gir en god pekepinn:

Du er trygg på arbeidsoppgavene dine, og fokuserer kun på disse. Du lar deg ikke affisere av ytre omstendigheter, men spiller og beveger deg med en god, indre ro. Du har høyst sannsynlig etablert en svingrutine du automatisk følger, fordi du vet dette bidrar til nevnte trygghet. Du lurer ikke på hvordan du skal svinge køllen, og synes kanskje til og med at golf er enkelt! Ofte er det dette du opplever når du er på drivingrangen…

Jeg skal ikke bruke flere ord på akkurat dette da de fleste som spiller golf vet hva jeg snakker om. (Og igjen; les gjerne boken jeg lenker til lenger opp her. Jeg garanterer deg mange aha-opplevelser om den mentale delen av golfspillet!)

Så hvordan gå fra tro til virkelighet?

Du har skjønt at du bare tror du er i sonen. Hvordan skal du så komme deg inn i den riktige sinnstilstanden? Det er jo dette som egentlig er det store spørsmålet. (Som bevises av at søket «how to get in the zone at the golf course» gir 47 200 000 treff på Google.).

Som sagt innledningsvis; jeg har ingen mirakeloppskrift på hvordan slutte å tro. Men jeg er de siste månedene blitt overbevist om at det å så raskt som mulig identifisere at man ikke er i sonen er veldig viktig. Det er først da vi kan ta de riktige mentale (og fysiske) grepene som må til. Og de er, hvis du spør Google, følgende:

  1. Etablér en svingrutine som inkluderer alt hva du skal gjøre (og tenke) fra du går opp mot ballen til du putter kølla i bagen etter slaget.
  2. Utfør svingrutinen (likt) på hvert eneste golfslag. Alltid.

(Her er en god beskrivelse av en god svingrutine, basert på et (semi)tilfeldig søk på Google.)

Selv havnet jeg forresten på forunderlig vis i sonen på rangen her om dagen da jeg så en annen varme opp med halve, rolige golfsvinger. Det er åpenbart mange veier til Rom! Jeg håper bare det blir like enkelt når snøen forsvinner og gresset lokker også…

-En ting er dog sikkert: Jeg kommer til å være mye flinkere til å identifisere når jeg er i «tro-sonen»! Heretter; hvis jeg tar meg selv i å tenke på svingteknikk mens jeg står over ballen klar til å slå, ja da skal jeg bare gå bort og starte svingrutinen på nytt! Tror jeg…

Happy golfing! 🙂