For et hav av år siden, den gangen jeg var ung, sterk og sporty, og røyket 20 sigaretter om dagen, spilte jeg Drammen Golfbane (eller Skoger, som den også yndes å kalles). Og besluttet umiddelbart etter runden at; ALDRI MER! Hele opplevelsen ble akutt fortrengt, da jeg ikke så noen mening i å huske at jeg var blitt fysisk ydmyket, på grensen til mishandlet, av en golfbane.

Hvis du ikke allerede har forstått det: Den er ikke akkurat paddeflat, banen til Drammen Golfklubb…

Røykingen er heldigvis historie, og derfor sa jeg motvillig ja til å bryte med mine prinsipper og spille banen en gang til da jeg ble forespurt om å være med å spille match mot drammenserne her om dagen.

Nå skal jeg ikke trekke ut dette i det uendelige, men jeg må bare dele opplevelsen av å reise til Drammen GK med en følelse av skrekk og gru (uttrykket er 100 % bokstavelig ment), og ende opp med det som sikkert kommer til å være topp tre av årets golfopplevelser.

Her er et bilde fra utslaget på hull 1 (jeg beklager litt slørete bilder, men mobilen min er mer enn moden for utskiftning):

Som du ser, allerede første hull (som er et dogleg venstre, greenen er oppe bak tretoppene til venstre i bildet) bærer bud om at man ikke skal ut på søndagstur. Jeg hadde vett nok til å ta med tralle, men ble ikke mindre betenkt da de lokale heltene alle hadde batteridrevne varianter…

Uansett; for en vakker innledning! Når det i tillegg var 23 grader og vindstille gjorde det ingenting at jernutslaget mitt knapt kom bort til de små trærne før fairway…

Hull 2 er for øvrig et godt eksempel på at selv korte par 3-hull ikke nødvendigvis er enkle å gå. Legg merke til oppoverbakken i veien til høyre i bildet…

Allerede nå begynte jeg å bli varm, men banen var så vakker, været var så deilig, og selskapet var så hyggelig at jeg ennå ikke hadde kjent på skrekkopplevelsen fra forrige gang jeg var her.

Golfspillet mitt er det ingen grunn til å diskutere, men det gjorde meg faktisk ingenting at scoren var elendig. Drammen kom opp med det ene spektakulære hullet etter det andre. Derfor rakk jeg aldri å kjenne på hvor fysisk krevende banen var å gå. Ja, det verket litt i musklene innimellom, og det var et par ganger jeg var takknemlig for ikke å ha honnøren, men det var aldri noe ordentlig problem.

Etter vaffel ved runding skjønte jeg at jeg hadde gjort meg selv en gedigen bjørnetjeneste ved å fjerne Drammen fra baner jeg vil spille minst én gang i året. (Den virkelige bjørnetjenesten var naturligvis å begynne å røyke…)

Her er for øvrig utslaget fra hull 3. Det var bare å finne frem driveren, og gi bånn gass…

Slik var hele golfrunden. Hull etter hull åpenbarte seg, det ene mer innbydende eller mer spektakulært enn det neste. Vi spilte oss inn i solnedgangen, og jeg skjønte at jeg hadde gått en av de rundene jeg virkelig kom til å ha med meg når mørkere, våtere og kaldere dager kommer.

Takk, Drammen Golfbane, for at du knuste fordommene mine! Jeg tilgir deg at du slukte alt jeg hadde med av baller, men ikke forvent tilsvarende neste gang vi sees. Da skal jeg være forberedt på hvor flott du er! Dessuten var du ikke så tung å gå!

Her er forresten innspillet på hull 17:

God golf! 🙂

---